»LIMONOW«


von
Emmanuel Carrère



Die unautorisierte Webseite zum Buch.
Von den Machern von Limonow.de

zurück

Fransk, litterær stjerne imponert over «Min Kamp»

Ute på norsk med romanbiografi om russisk villmann.

Den franske suksessforfatteren Emmanuel Carrère (56) er imponert over Karl Ove Knausgård. Selv har han benyttet seg av den samme typen selvbiografiske romansjanger.

Carrère har vært i Oslo i forbindelse med sin bestselgende romanbiografi «Limonov», om den mildt sagt omstridte russiske opposisjonspolitikeren, ungdomsforbryteren, uteliggeren, hovmesteren, forfatteren, bohemen, småbarnsfaren og soldaten Eduard Limonov (70).

Tidligere er Carrère kjent for boka «Dr. Romand» (2000), om massemorderen Jean-Claude Romand, som tok livet av sin kone, sine to barn og sine foreldre, da han holdt på å bli avslørt som svindler. I årevis hadde han lurt familien og innbilt dem at han jobbet som lege.

Litterær stjerne

Emmanuel Carrère kan minne om en ung Jean Paul Belmondo. Han snakker løst og ledig om sine romaner, sakprosabøker, filmmanus og biografien om den amerikanske science fiction-guruen Philip K. Dick, en dikter han betrakter som det tjuende århundrets Dostojevskij.

I Frankrike er Carrère en litterær stjerne, kjent for bøker der han bruker seg både selv og sine omgivelser uten å legge bånd på seg, ikke ulikt Karl Ove Knausgård. Han har lest «Min Kamp 1» i fransk oversettelse, «La mort d'un père», en fars død.

— Jeg skulle gjerne lest mer av ham, sier han. — Jeg ble rørt av oppriktigheten i boka, ærligheten omkring barndommen og forholdet til faren. Jeg håper resten av serien også blir oversatt. Jeg er opptatt av alle typer selvbiografi. Det fins mange spennende, nye varianter, for eksempel bøkene til W.G. Sebald. Eller østerrikeren Thomas Bernhard.

— På hvilken måte er ditt eget verk selvbiografisk?

— Jeg har skrevet flere romaner. Men de siste 15 åra har jeg skrevet en form for sakprosa, der jeg bruker alle skjønnlitteraturens uttrykksformer og triks. En av bøkene, «En russisk roman», er ren selvbiografi. Den stilte meg på visse moralske prøver. Prinsipielt mener jeg at man ikke bør såre noen når man skriver. Men i den boka tok jeg meg visse friheter.

— Dermed kom du i alvorlige konflikter både med din mor og din tidligere kjæreste?

— Problemet mitt er at jeg har noen regler oppe i hodet, som jeg ikke alltid har fulgt. Selv om jeg ikke likte å bryte dem. Så jeg er muligens ikke den rette til å uttale meg. Men i den boka var det helt avgjørende for meg å skrive det jeg gjorde. Det høres dessverre litt jålete og pretensiøst ut, men for meg var det et spørsmål om liv og død. I tilfellet Limonov og Romand er det ikke viktig for meg hva de synes om min versjon, de er offentlige personer. Det er mer følsomt når det kommer til private forhold.

Russlands ruiner

Emmanuel Carrère ble først kjent med den forunderlige Eduard Limonov i Paris på 1980-tallet.

— Den gangen var han en mann jeg likte og beundret. Han skrev sterke, selvbiografiske bøker. Han har jo et utrolig arsenal av erfaringer. Han er den eneste jeg vet om som i en av bøkene sine kunne trekke sammenlikninger mellom interiøret i et fengsel ved elva Volga og et hipt hotell i New York.

— Han har spilt mange merkelige roller?

— Han var provoserende, men sympatisk. Han var hovmester for en søkkrik mann på Manhattan. Flere år seinere dukket han opp ved fronten utenfor Sarajevo, på serbernes side, sammen med Radovan Karadzic. Han framsto som en slags neonazist. Ti år etter dette igjen møtte jeg ham i Moskva, i kretsen rundt den nylig myrdede, kritiske journalisten Anna Politkovskaja. Det ble mer og mer forvirrende. Jeg tok kontakt med ham og skrev en magasinprofil. Jeg var sammen med ham i et par uker. Men så slo det meg at dette var en god historie til ei bok. Limonovs liv er den rene eventyrfortellingen, samtidig kunne jeg skildre Russland i ruinene etter kommunismen.

— Liker du ham?

— Jeg forsøker å ikke trekke noen konklusjoner. Jeg deler mine motsetninger med leseren. På en måte var det en til tider ubehagelig bok å skrive, men nettopp denne motstanden gjorde det spennende. De fleste av oss, hvor vi enn står på den politiske skalaen, er for demokrati, menneskerettigheter og så videre. Limonov befinner seg på en annen planet. Han kan si at alt dette er noe dritt. Han har synspunkter jeg på ingen måte deler. Men han er likevel en kapasitet med alle sine utrolige motsetninger.

Modig mann

— Likte han å bli skrevet om?

— Han var mistenksom. Med god grunn. Han har ikke sagt noe, men jeg vet at han er fornøyd. Han er fortsatt en aktiv opposisjonspolitiker. Han jobbet sammen med Garry Kasparov, men alle forbindelsene med ham er brutt. Han representerer en svært smal politisk plattform. Han er en klassisk opposisjonspolitiker.

— Kan han true Putin?

— Nei, nei. I Russland er de fleste fornøyd så lenge de har litt penger og mat. De færreste er villige til å ofre noe for å få en forandring. Men det er Limonov. Han har et stort mot. Han har tilbrakt en del tid i fengsel. Han angrer ingen ting og føler ingen skam over noe av det han har bedrevet. Han er en litterær helt, av den omvandrende, pikareske typen, en Barry Lyndon eller en Don Quijote.

— Er det aktuelt med en film?

— Ikke umulig. Limonov selv vil gjerne bli spilt av Johnny Depp.

— Kommer han noen gang til å få noen makt?

— Forhåpentligvis ikke. Han gjør seg best som en romanfigur.


Fredrik Wandrup | «Dagbladet», 27. januar 2014

Emmanuel Carrère

Original:

Fredrik Wandrup

Fransk, litterær stjerne imponert over «Min Kamp»

// «Dagbladet» (no),
27.01.2014